Mine damer og herrer!
Jeg har nu debutert som krokodillespiser! Min salige mor, var alltid bekymret for mine spisevaner. I damesammenkomster husker jeg hun hadde en standard utsagn: "Otto er så vanskelig i kosten "

Det hadde hun ikke behøvd å si i dag. Mitt tarmsystem har forlengst prosessert både gresshopper, ormer, biller, og nu Krokodille.

Phitchit, distriktet her i Thailand er som i et idligere reisebrev bemerket - et forhenværende krokodilleland. Disse er forlengst fordrevet nord øst mot Laos (den ekte Thai Krokodillen) Imidlertid æres krokodillen stadig med monumenter, museer o. a. her i distriktet. Som vanlig er det ikke det minste vanskelig for seierherren(e) og ære den nedkjempede fiende. Man vant jo slaget, så litt storsinn kan man da koste på seg!

Her i den lille byen Taphan Hin, (som har en alt for stor Gull Buddha i forhold til byens størrelse, (det finnes visst intet magemål!) - hvor livets tilfeldigheter nå har drevet meg, har undertegnede med følge, frekventert en idyllisk restaurant, perfekt beliggende i Krokos eget miljø.

Men mens før Kroko før spiste de som var på land og var uheldig å komme for nær vannet, er det nå de som er på land som spiser Kroko. Skjebnens ironi igjen.

Dere bør alle som en, sporenstreks kreve krokodille ved neste restaurantbesøk. Dette er på alle måter en utmerket spise. Konsistens som biff, litt mykere. Tilberedt i hvitløk, drysset med grove pepperkorn. Vin er dessverre et problem i typiske Thai restauranter. Så ta med vin selv, om dere lyster. No problem i Thailand med medbrakt!

Jeg kan ikke dy meg, må bare fortelle hva dette kostet: Tre voksne, fire barn, alle spiste og drakk inkludert innkjøp av en hel fl. whisky som ble tatt med hjem. NOK 150,- Wenches kjøkken i TV 2 er underrettet!

Kampen for tilværelsen, vi er på Gulljakt. Det vil være kjent for det fleste at det finnes mange fattige mennesker i Thailand. Men fattigdom skaper også kreativitet - på godt og vondt.

Et av mange utslag av denne situasjonen er et sted som kaller seg, "Goldsmithys"

Dette er et område som er vokst opp rundt et gullgruvemiljø her i distriktet. Her driver det faktisk gullgravere av den gamle skolen. Det betyr, enkeltmannsforetak eller mann/kone eller kompis foretak!

"De store" med kapital, driver inne i fjellet, mens alle de små har sin lille plett utenfor hvor de under et telt for beskyttelse mot sol og regn, graver i jorden, vasker og håper, hele dagen, hver dag.

"Mitt" opplevelsesobjekt var en ”mann/kone butikk. Mannen tilbringer dagen i vannet med et vaskefat og konen sitter på land og venter med (en liten) plastpose på utbyttet. I bakgrunnen kan skimtes alle små telt hvor andre gullgravere også setter sin lit til diverse gamle sagn om sunkne båter som sank med gullast fra gruven i fjellet den gang det var sjø her. Jeg vet ikke hva jeg skal tro! Det er veldig diffust det hele.

Finner de noe? Ja, faktisk, ekteparet kan gjøre ca. 2000 Baht hver dag, bare ved 3 - 4 små gullkorn! Det er ingen dårlig inntekt i Thailand!

Det ville være en grov urettferdighet mot husholdningens yngste og hele mentaliteten her og ikke omtale spesielt barna. Tidligere har vært nevnt interesse for skolearbeid, lek i trærne og pass og lillebror (8mndr) I dag er 1. skoledag her og det er merkelig stille i heimen.

Som et fremmed vesen er jeg nærmest adoptert av disse yngste i familien. Spesielt utmerker dette seg med niårige Samoo som egentlig har okkupert meg. Hun har tilranet seg enerett på å leie (holde i hånden når det gås tur), sitte i forsetet i bilen med meg, smøre mine føtter med moskitomedisin (medisin for meg, ikke moskitos.)

Om et par dager reiser vi tilbake til Jomtien/Pattaya. Vi forbereder reisen til Chang Mai i nord Thailand som jeg forventer skal bli et høydepunkt. Men først. tilbake til Pattaya, et yrende natteliv, ingen moralske voktere, Otto i fri dressur, riktignok sammen med Gai, men allikevel, hoi, hoi!

Ha det, folkens.
Med varme hilsen Otto!

1. november 2005