Vel tilbake, denne gang på den nye flyplassen for Bangkok, glass, stål og betong i beste moderne flyplasstradisjon. Foreløpig passasjerkapasitet på 45 mill i året. Videre utbyggingsplaner vil øke dette til 100 mill passasjerer pr. år! Ja, ja Gardermoen og Flesland gjør jo nytten hjemme i hvert fall.

På flyplassen ble det hjertelig mottakelse med blomster og smil av Gai med medbrakt søster, så jeg følte meg med en gang som en viktig person.

Denne gangen har det faktisk gått flere dager uten tempelbesøk, men når det så kom ble det igjen en skjellsettende opplevelse. Utilgivelig av meg, men jeg glemte kameraet.

Under lakenet.

Dette tempelet noen kilometer utenfor Pattaya har iflg. min kilde en spesiell tradisjon når man skal bringe fred og håp om lykke til de fremmøtte, og det viste seg å virkelig være spesielt. Etter det tradisjonelle innkjøp av ferdig fylte bøtter med dagligvarer, som knelende ble overlatt til en av munkene, ble hele flokken, inklusive meg, plassert knelende foran seks av de oransje kledde. De var nettopp ferdig med "bordsetningen" foran oss så de satt og pratet, tok seg en røyk og snakket i mobiltelefonen. Munkene kan røke, men ikke drikke alkohol eller tulle med damer, så det røkes og snakkes i telefon desto mer har jeg funnet ut. Lastenes sum er konstant!

Så begynner seremonien. Munkene messer nå bønner på sanskrit, monotont og i kor, men en er forsanger om jeg kan uttrykke meg slik. Publikum (ikke jeg) svarer ved å gjenta det munkene sier, så nå er kommunikasjonen opprettet. Så kommer Garnnøstet frem, dette har jeg sett før. Nå holder alle, munker og menigheten i dette nøstet som jeg har forstått også symboliserer allmuens kontakt med Buddha, via munkene, greit nok!

Men kjære hva skjer nå? Det kommer frem et digert hvitt stoff, ligner på et svært laken. Lakenet blir lagt over hodene på oss alle og plutselig sitter vi under alle sammen mens munkene fortsatt messer monotone bønner. Det at jeg fikk sitte i skjul under dette stoffet passet i grunnen veldig bra, for jeg var litt trett etter forrige kvelds sosiale aktiviteter. Jeg benyttet derfor anledningen til å nesten duppe av litt. Heldigvis bare litt, for plutselig ble lakenet tatt vekk igjen, så jeg åpnet øynene og lot som ingenting. Så kom lakenet tilbake - og så ble det tatt vekk igjen så det var ikke mulig få slappet av i det hele tatt lenger.

Grøtvispen kommer frem

Kanskje Buddha (les munkene) vet hvordan enkelte svake sjeler tidvis fungerer under lakenet, for en av de oransje sitter nå klar med vannkar og det som ligner på en gammeldags grøt visp. Han dypper den i vann og hengir seg til hemningsløst å skvette vann på hodene våre. Deretter ble nevnte visp brukt til å klaske tre ganger på hode og skuldre stadig til bønneakkompagnement fra kameratene hans.

Etter alt dette hvor jeg forlengst hadde gitt opp all tanke på stille meditasjon, ble garnnøstet fratatt oss og det ble delt ut små krukker med vann og en liten skål. Jeg gjorde tegn til å drikke det men Gai fikk stanset meg og en pinlig situasjon ble avverget effektivt. Vannet i krukken skulle bare helles opp i skålen, og det var visst det hele. Vannskvettingen har jeg vært med på mange ganger før, men « under lakenet stuntet» har jeg aldri sett før.

Så var det hele avsluttet og alle gikk hjem til sitt med fred i sjelen og tro på Lykke.

Fullmånefestivalen Loy Kratong

Hver første fullmåne i november går denne festivalen av stabelen i hele Thailand. Vi hadde planlagt å delta denne gang i byen Sukhotai som tidligere har utmerket seg med en øyenslyst av de sjeldne, selv i Thailand, hadde vi hørt. I fjor deltok vi på denne festivalen i Chiang Mai, en stor by nord i Thailand. Dette var en helt klart minneverdig opplevelse, så når Sukhotai er kjent for å overgå Chiang Mai, var forventningene høye.

Dette slo også til i fullt monn! Det var tydelig at også andre hadde hørt om dette stedet, for den vandrende og bilende folkemengden var nok i meste laget.

Forklaringen var selvsagt at selve festivalen foregår på et noe begrenset område, den "Historiske parken." Dermed blir det et veldig konsentrat av folk og ikke minst av allehånde små hundrevis rullende kjøkken som tåkela området med røk fra alt som kan fortæres enten grillet, wokket eller kokt. I tillegg var det tilgang på alt som kunne drikkes, med eller uten alkohol. Vårt hjemlige mattilsyn eller skjenkeutvalg hadde dånt på flekken.

Fotografering med godt resultat, totalt mislykket pga utslippende fra alle kjøkkener. Det er vel unødvendig og si at nattemørket med opplyste tempelruiner og en De Luxe fullmåne var et syn for guder. Og i elven flyter blomsteroppsatsene med levende lys. Og enda har vi fyrverkeriet til gode! Det starter kl 0000 og skal være det flotteste i hele Thailand. Folk kommer til og med helt fra Bangkok for å overvære dette.

Kanskje ikke rart når Sukhotai har egen fyrverkerifabrikk med kinesere i staben. Det dundret og smalt, blinket og funklet, suste og hvinet og alle sa ÅÅÅÅÅÅÅÅ stadig vekk i beste fyrverkeritradisjon. nei og nei, dette blir aldri glemt!

Hadde det ikke vært for alle de fortærende kjøkkenutslippene kunne det blitt bilder også. Men pytt pytt, fyrverkeribilder blir jo alltid et antiklimaks. Så var det bare og komme seg til hotellet via en uendelig bilkø og seks timers opplevelse.

Livet på landet

Etter alt dette omtalte er vi nå tilbake på landet og en helt annen tilværelse. Tilbake til Mamma, broren til Gai som snylter på Whiskyen min, alle barna, hunden, de kloke koner som igjen trådde til med sine moskitomedisiner.

Men denne gangen har jeg i tillegg gått inn i elektronisk krigføring, skulle bare mangle som gammel elektroniker. Utstyret er det nærmeste jeg kommer det kjente spillet Badminton! Ved hjelp av et innebygdt opplad bart batteri i skaftet, se bildet, som starter en oscillatorfunksjon, genereres høyspenning hvis poler ligger i nettingsystemet i racket rammen.. Når fienden, les moskito kommer i berøring med nettverket vil den øyeblikkelig bli nøytralisert til akkompagnement av et morsomt lite smell og en synbar gnist. Et svært engasjerende syssel som kommer til sin rett hver kveld jeg skal gå til ro inne i mitt nye moskitotelt som familien her har kjøpt til meg. På riktig gode kvelder lukter det faktisk svidd!

Livet på landet har mange gleder men også noen bekymringer. En av disse er absolutt VANN! Til tider forsvinner dette på mystisk vis. Jeg er blitt forklart at dette har noe med at elven i nærheten går over sine bredder i stor skala og dermed tettes mange rørsystemer. Når har problemet vart i fire dager og ser ikke ut til å løse seg på naturlig vis. Dermed kom Vannbilen og fylte opp alle små og store tanker. Jeg er ikke den som skal flire av dette for i hine dager i gamle Fana kommune var tomme brønner pga manglende utbygd vannverk og mer enn to uker sommersol, en kilde til å bestille vann.

Her gjøres det annerledes, man graver en ny grøft for nye rør ca 25 cm dyp og 30 cm bred. Frostsikker dybde er ikke noe tema!

De Kloke Koner har vært omtalt noen ganger her. Her er en av dem som besøker oss nesten hver dag Hun vet det meste om lokal naturmedisin, og har reddet meg fra kløende kvaler mer enn en gang. I tillegg liker hun en dram på morgenkvisten, en hyggelig gammel skrott med mer kunnskap enn tenner. Denne damen er teknologisk sett 100% analog mens jeg er mer digital. Til sammen er vi nå dynamitt hva angår bekjempelse av fluers plager av ymse slag med hemmelige brygg og elektronikk.

Mannen på dette bildet var en utrolig utholdende graver. Jeg bidro også med graving, men etter en time var jeg helt i oppløsning, med moskitobitt, svetten silende og to nyfødte vannblemmer. Men jeg trakk meg tilbake med æren i behold. Alle "de gamle" var enig i at den hvite mann hadde reddet ansikt og sin kvinnes ære. Det sa i hvert fall Gai!

Alt dette var i går og arbeidet med å legge rør skulle fortsette i dag, men hittil klokken 1600 har ikke en sjel vist seg. Det må ha vært den lille sosiale sammenkomsten etter vel utført grøftegraving med øl og Thai whisky som har forsinket dem i dag. Mannen på bildet som var en djevel til å jobbe i varmen falt fort av lasset når det kom spirituosa i kroppen hans. Datteren kom og hjalp ham hjem. Mer er det ikke å si om det. Neste gang regner jeg med å kunne bidra med et bilde fra tempelhappeningen hvor vi alle fant vår plass under lakenet.

Med hjertelig hilsen Otto.