Men bilen har forsikring i hvert fall. Om den gjelder i nevnte setting har jeg ikke orket å tenke så meget på. Men nå har vi kjørt i 5 timer for å komme til Pihchit og alt har gått bra.

Nå bor jeg hos familien til Gai.
Dette er et Kvinnehus. Består av mamma, to døtre, fire jenter 6 -15 år og to gutter 8 og 12 år.

Hvor er ektemennene?
Svar: En død, to dradd sin kos om jeg har forstått alt korrekt. Gai har aldri vært gift og har ingen barn, et ubeskrevet blad, må vite!

Livet på landet.
Her er det i hvert fall kjedelig, om ikke Kai hadde tatt meg med på daglige utflukter da. Her er det full rulle klokken 06:00 og Bysse Lalle klokken 22:30.Jeg får helt angst, jeg. Midt på dagen sover man i hengekøyene sine.

I tillegg er jeg ekstremt angrepet av diverse insektbitt, ca. 30 bitt på hver fot og legg. Dette gjør meg svært ukomfortabel, men i dag, døgn tre etter den første angrepsbølgen. er det ting som tyder på at ettervirkningene etter dette kjemisk/biologiske angrepet er i ferd med å avta.

Sanitært er det som å være på speidertur. Bad/toalett er et bølgeblikkskur med delvis jordgulv. "Dusjen" er en vanntank med øsekar. Toalettet er det for mange Spania og frankrikefarere velkjente hullet i gulvet, men jeg trøster meg med at det er bare fem minutters kjøring til den lillebyen som har både banker, restauranter, Internettshop m.m. Så får jeg en følelse av at jeg tross alt ikke er langt fra sivilisasjonen. Kall meg en pyse!

Så egentlig har jeg det veldig bra. Småjentene i familien sloss om å holde meg i hånden når vi går tur.

En annen kuriositet for meg er at moralkodeksen her på landet tillater ikke at Gai og jeg sover sammen, vi er jo verken gift eller forlovet!
Tenke seg til!

Nå er jeg visst ille ute!
Kjører du lange strekninger her i Thailand passerer du før eller siden "hellige" steder langs veien. Da er det viktig at sjåfører bruker hornet i det stedet passeres. Om ikke, vet man ikke hvordan det vil gå siden med hans/hennes personlige lykke.

Et av disse stedene har et vanlig privathus som nærmeste nabo og ikke vet jeg om de tar all denne bærtingen som pågår natt og dag som et privilegium, men det er meget mulig. Skal det vises ekstra respekt for disse buddhistiske helligdommer stopper man og gjør de vanlige øvelser med bønn, røkelse og kneling. Så også min sjåfør Gai og hennes søster.

Mens dette foregikk ruslet jeg for meg selv i nærområdet og observerte det jeg oppfattet som en søppeldynge av delvis ødelagte figurer av alt mulig krimskrams, samt halvråtne hage og husaltere slengt hulter til bulter rundt omkring i skogbrynet. Dette fortonet seg for meg som kritikkverdig vanskjøtsel og jeg ville vite hvorfor ikke noen, med all den respekt man ellers viste for buddhistiske relikvier ryddet opp i alt rotet.

Jeg fikk ikke noe svar på direkten, søstrene snakket alvorlig seg i mellom, men neste morgen, av alle tider klokken 07:30 tok Gai emnet opp, med alvorlige øyne. Jeg hadde nemlig vandret alene uten å vise respekt for alt dette jeg hadde sett, uten å be, uten å ofre noe som helst.

Det jeg så på som søppel, det var riktignok beskadede, men hellige saker som diverse hjem hadde kastet på dette stedet. Men stedet er hellig og her bor mange ånder og noen er onde og vil kunne skade meg, f.eks. en brukket fot i verste fall noe mye verre, siden jeg bare trampet inn på deres område!

Jøye meg
(Jeg synes folk har sett litt rart, kanskje bekymret for meg i dag)